Jeg har uttalt at jeg ikke er så opptatt av å gå opp på fjelltoppene. «De er like fine å se på som å se fra.» Men når jeg står på 2286 meter og ser utover, må jeg revurdere. Dette er større enn å klatre på et fjell. Nå skjønner jeg kraften i slagordet «enige og tro til Dovre faller». Når jeg ser utover føler jeg meg stolt. Ikke spesielt over at jeg besteg fjellet, men at jeg faktisk har vokst opp i kommunen. På tross av at stamtavlen min nok ikke kan forsvare det, så runget det inne i meg: «E kjøm frå Dovre!»

Snøhetta fra Gamle Reinheim

Stuttbeinturer skal beskrive turer som er tilgjengelige for mange. Snøhetta har allerede blitt besteget av Ingen Grenser 2. Riktig nok med et par overnattinger på vegen. Men fortsatt er nok Snøhetta en tur hvor det er greit å kunne gå selv.

Allerede på bussen innover fra Hjerkinnhus dagen før får vi de første opplevelsene. Flere moskus går rett ved vegen noe som gir oss anledning til å se dem mye nærmere enn anbefalt til fots. Noen syklister har også tatt konsekvensen av dette og kommer opp en bakke i grøfta med syklene på skulderen. Antageligvis synes de det er hensiktsmessig å gå rundt.

Moskusen er nære vegen. Bildet er tatt fra inne i bussen

Etter god mat og en god natts søvn på Snøheim, kommer vi oss av gårde litt før klokka ni. Vi tar stien over brua på østsiden etter anbefaling fra verten, Kjell Hjellødegård. Etter bare få minutter sier Tatjana: «Se der borte! Reinsdyr!». Åtte dyr går langs randen rett foran oss kanskje 300 meter borte.

Vi holder et langsiktig tempo bortover og bruker nesten to timer opp til ruinene av Gamle Reinheim. Det begynner å bli mer og mer steinete. En dame som passerer oss påpeker dette. «Det blir nok enda mer stein oppover,» svarer jeg med et smil. «Kan det gå an da?»

Det er to bekker på tur oppover før Gamle Reinheim. På kartet er bekkene de siste vannkildene, så vi fyller flaskene og en ekstra liter. Vanligvis går det med mye vann når jeg begynner å klatre. Ulempen er at sekken blir tyngre. Så begynner stigningen for alvor. Tatjana tar staven og jeg begynner å bruke armene som assistanse for å klatre opp steinene. De er ganske ru, så jeg sklir sjelden.

Det går sakte, men sikkert oppover

Det går ikke spesielt fort oppover, men i dette været har det ingenting å si. Vi stopper flere ganger opp for å nyte den flotte utsikten. Rondane er veldig synlig i sør. «Det er helt fantastisk!» kommer det fra Tatjana flere ganger. Jeg er helt enig!

Steinene blir bare og selv om det blir noe slakere så synes jeg ikke det blir lettere. Vi har snart holdt på i fem timer og jeg kjenner det. Men jeg vil fortsatt ta sekken en stund til. Først den siste halvtimen foreslår jeg at hun kan gå i forvegen opp og nyte litt. Hun vil helst ikke forlate meg, men jeg er ikke noe spesielt godt selskap uansett når jeg stort sett bruker energien på å komme meg framover.

Så er vi der! Synet er majestetisk! Det er vindstille og vi kan bare nyte vær, mat og utsikt. Følelsen av å ha klart det er større enn jeg trodde. Jeg er faktisk ganske stolt. Men vi har fortsatt nedstigningen igjen, så det er viktig å samle noen krefter på toppen.

En herlig følelse å stå på toppen

På tur ned fortsetter Tatjana med sekken. Vi går nedover på snøen så langt det er fornuftig for å spare litt tid. Klokka er halv fire og vi må rekke siste buss kvart på åtte. Det bør gå bra, men det er greit å ha litt ekstra tid hvis noe skulle skje.

Fint å bruke snøen nedover

Og noe skjer..! Jeg bruker hendene mye og hopper mellom steinene. Etter litt over en halv time skal jeg rundt en stein og ned på en ny. Protesen slår bort i steinen og ventilhuset som sørger for at hylsen henger på blir slått ut. Jeg hører bare at den triller mellom to steiner. «Å nei!» roper jeg. «Hva skjedde!?» roper Tatjana bekymret til meg fra litt lenger nede. «Ventilen er slått ut.» Hun kommer oppover. Jeg ser ventilhuset, men tør ikke gripe etter det. Tatjana har bedre fingre for å få tak. Derfor får hun oppgaven med å fiske den opp. «Nå håper jeg vi får skrudd den på plass, for hvis ikke kan luftambulansen bli alternativet. Kan ikke gå på bare ett bein ned her,» konstaterer jeg. Heldigvis får vi skrudd på plass igjen ventilen og hylsen henger på.

Protesen må repareres på stedet

Nedoverbakken er tøff nok. Tatjana er litt gele i beina. Rett ovenfor Gamle Reinheim sklir hun, men vi slipper med skrekken. Nå er det igjen litt over to timer til bussen går. «brukte vi virkelig to timer fra Snøheim og hit?» spør hun. «Ja. Det er litt oppover her og. Vi bør klare å gå raskere ned.» Det gjør vi. Selv om vi mistenker noen for å ha lagt ut enda mer stein i stien mens vi var på toppen. «Jeg kan ikke huske at det var så steinete!» sier jeg. «Skulle akkurat til å si det samme.» Men vi er framme klokken sju. En annen turgåer som vi satt sammen med ved middagen i går kommer og spør: «kan jeg få spandere noe drikke på dere?» Det ble en veldig god cola etter en fantastisk turdag.